Å, disse kjære små barna og livsgleden deres! Hvordan skal man si det? En av favorittmåtene deres å uttrykke seg på er å skrike. Kjenner du uttrykket «gledesrop»? Ja, nettopp: ikke latter, men skrik som uttrykker alt mulig.
Til å begynne med er det veldig søtt. Du smiler ofte. Du tenker: «Å, så fulle av liv de er!»
Så har du flere barn. Dag etter dag begynner hjernen din å oppdage trusler så snart de snakker. Du synes de snakker for høyt … Og du blir svært lite tolerant overfor lyder.
Det er ingen karakterbrist
En dag skjærer lyden av en del av bestikket som faller i gulvet, gjennom deg som en alarm. Et spørsmål som blir stilt tre ganger på rad, får deg til å stramme kjeven. Du bebreider deg selv for at du er utålmodig, for at du ikke lenger klarer å sette pris på dine egne barn. Du tenker tilbake på den moren du beundret, hun som beholdt roen i alle situasjoner, og lurer på hva som er galt med deg.
Det er ingenting galt med deg. Det du oppfatter som mangel på tålmodighet, ligner mer på et nervesystem som ikke har noen marginer igjen.
Det ørene dine ikke lenger klarer å filtrere bort
Et barneskrik har alt som skal til for å slite deg ut: Det er plutselig, uforutsigbart, skingrende og venter ikke til du har tenkt ferdig. Med flere barn kommer det igjen flere titalls ganger om dagen, uten noen ordentlig pause imellom.
Og det er ikke bare skrikene. Det er også spørsmålene som kommer mens du prøver å tenke, de to stemmene som overlapper hverandre mens du snakker i telefonen, den lille melodien fra leken som aldri vil stoppe, de tunge skrittene i trappen, døren som smeller, skjeen som skraper mot tallerkenen. I et hjem med barn er stillheten en parentes, ikke en grunntilstand.
Hjernen din er laget for å legge merke til plutselige lyder: Det er en gammel overlevelsesrefleks. Den behandler hver lyd som et mulig signal og avgjør så om det er viktig. Gjentatt hundre ganger i løpet av dagen blir dette arbeidet utmattende, selv når ingen av lydene varsler noe alvorlig.
Resultatet er at hjernen din ikke lenger får tid til å roe seg ned. Den forblir i beredskap, klar til å reagere, selv når alt er rolig. Derfor kan en helt vanlig lyd — en lyd fra bestikket, et spørsmål — utløse en sterk reaksjon. Du reagerer ikke på akkurat den lyden. Du reagerer på alle de foregående, som hjernen din aldri har fått tid til å rydde bort sporene etter.
Den usynlige spiralen
Det finnes noe enda mer snikende. Jo mer slitent nervesystemet ditt blir, desto mer følsomt blir det for lyder. Jo mer følsomt det blir, desto mer irriterer hverdagslydene deg. Jo mer irritert du er, desto mer bebreider du deg selv. Og jo mer du bebreider deg selv, desto mer anspent forblir kroppen din, og desto dypere slår nerveutmattelsen rot.
Denne sirkelen er desto vanskeligere å oppdage fordi den er usynlig i samfunnet. Vi snakker om søvnmangel, husarbeid og mental belastning. Vi snakker lite om denne nedslitingen fra lyd, som likevel veier like tungt. Rundt deg virker det som om de andre foreldrene holder ut. Mange opplever sannsynligvis det samme, uten å sette ord på det de heller.
Når lyden blir et signal
Foreldreslitenhet handler ikke bare om søvnmangel. Det finnes også en nerveutmattelse som skyldes belastninger som hoper seg opp. Den kommer snikende uten en lyd (ironisk nok), helt til den dagen da selv den minste lyd blir for mye. Denne lydintoleransen er ikke årsaken til utmattelsen. Den er et av de første tegnene på den, og den er blant de ytterligere grunnene til at så mange foreldre blir utbrent.
Å legge merke til det er allerede verdifull informasjon: Kroppen din forteller deg hvor grensen dens går.
Og hvis du vil vite hva du kan gjøre med denne informasjonen, har jeg samlet det viktigste i en gratis guide: *Le recours, les gestes du parent heureux*. Du får den rett i innboksen din.
Hvis du er i krise eller på randen av utmattelse: Allo Parents en crise, 0 805 382 300.
Anbefalte artikler
Videre lesning i samme ånd.
Sveip eller bruk pilene for å bla gjennom artiklene.
Ofte stilte spørsmål
Hvorfor blir du mindre tolerant overfor lyder når du blir forelder?
Det er ingen karakterbrist. Hjernen behandler hver plutselige lyd som et signal som må vurderes. Med flere barn blir dette arbeidet kontinuerlig, og hjernen blir stående i beredskap, klar til å reagere, selv når alt er rolig. En helt vanlig lyd kan da utløse en sterk reaksjon.
Hva er nerveutmattelse hos foreldre?
En tretthet som ikke bare handler om søvnmangel. Den oppstår når sanseinntrykkene hoper seg opp — skrik, spørsmål, stemmer som overlapper hverandre — og nervesystemet ikke lenger får tid til å bearbeide dem. Den kommer snikende uten en lyd, helt til den dagen da selv den minste lyd blir uutholdelig.
Er lydintoleranse et tegn på foreldreutbrenthet?
Det er et av de første tegnene. Den er ikke årsaken til utmattelsen, men en pekepinn på at nervesystemet ikke har noen marginer igjen. Å oppdage den tidlig gjør det mulig å lytte til denne grensen før utmattelsen blir dypere.
Hvorfor kan en helt vanlig lyd — en lyd fra bestikket, et spørsmål — utløse en sterk reaksjon?
Fordi du ikke bare reagerer på akkurat den lyden. Du reagerer på alle de foregående lydene, som hjernen din ikke har fått tid til å rydde bort sporene etter. Den sterke reaksjonen er summen av hele dagen, samlet i én siste lyd.
Er det normalt å ikke lenger tåle sine egne barns skrik?
Ja, ved kronisk nerveutmattelse. Det er ingenting galt med deg. Det er et tegn på et nervesystem som ikke har noen marginer igjen, ikke på mangel på tålmodighet.
Gå videre
Oppdag e-boksamlingen
Six ebooks to cook with love, pass it on, and rediscover the pleasure of the table.