Min historie

Bekjennelsen

Hvorfor gjøre dette til en hel historie? Barna, selvrespekten?

For å være ærlig med meg selv: jeg gjorde det ikke fordi det høres fint ut. Heller ikke for å krysse av boksene til mild foreldreskap — uten å fornærme noen.

La oss si at foreldrenes skilsmisse preget meg mye dypere enn jeg ville innrømme. Det er bekvemt å putte mennesker i bokser. Men vi er alle unike, og måten vi svarer på verden bærer i seg noe logikken alene aldri vil forstå.

Jeg hadde en far som alltid var en gentleman, og en sterk mor. Og likevel tok jeg, som kvinne og mor, på meg rollen som den avhengige og underdanige. Offeret, kjærligheten gitt uten stans, opphøyd til dyder. I virkeligheten skjulte de en dyp frykt: frykten for å bli forlatt.

Så, når du har prøvd like mye som meg, sprekker isen en dag. Du godtar å se din egen sannhet i øynene. Du spør deg selv hvorfor så mye offer aldri gir det forventede resultatet: takknemlige, kjærlige barn.

Du innser at du har gitt all denne tiden ut fra mangel. Av frykt for. Av frykt for at.

Da spurte jeg meg selv hvordan jeg kunne gjøre det bedre. Og svaret kom av seg selv: Sèna Sublime.

Hun er den lille stemmen vi ikke hører etter, av tusen grunner: logikken, dommen, samfunnets regler, klisjeene. Og likevel hadde hun allerede alle svarene jeg trengte. De som skulle endre livet mitt for alltid. Bedre: de som endelig ga livet mitt den meningen og fargen jeg så lenge hadde lett etter.

I de voksnes verden er denne stemmen forvist. «Det er for kvinner.» «Det er hjertet, altså ufornuftig.» «Det fører ingen vei.»

Selv liker jeg å sammenligne den med en GPS. I meg fungerer den akkurat på samme måte: den kjenner alle mulige veier og gir meg retningen. Logikken min hjelper meg bare med å kjøre — til høyre, til venstre — som bak rattet i en bil.

«Det intuitive sinnet er en hellig gave, og det rasjonelle sinnet en trofast tjener. Vi har skapt et samfunn som ærer tjeneren og har glemt gaven.»

— en tanke ofte tilskrevet Albert Einstein

Morsrollens gylne bur

Å være forelder: et gyllent bur. Men likevel et bur.

Beklager. Ingen glamour i kveld. Ufiltrert modus.

Under byrden av ansvar lot jeg meg utmatte.

Under verdens åk og dens enkle svar — frykten, avvisningen, hatet mot det annerledes — lot jeg meg dø.

Fullstendig oppløsning. Nødvendig.

Av dette støvet kunne noe annet fødes. En annen stemme. En ny vei.

Den sanne kjærlighetens vei. Betingelsesløs.

Kjærligheten som ser med nysgjerrighet i stedet for å dømme. Kjærligheten som gir plass til livet. Kjærligheten som velger det uendelige av muligheter, for å la det annerledes få leve.

Strukturen som løfter

Kjærligheten som forstår behovet for struktur.

En struktur med oppbyggende irettesettelser. Regler som veileder og adler. Irettesettelser som bygger opp, aldri som forkaster.

Strukturer som forankrer oss i vår menneskelighet — kjærlighet, fred, aksept — i en verden som hvisker til deg at alt er tillatt.

Ja visst.

Men gagner det sjelen din?

Broen mellom to verdener

Denne kjærligheten bygger broer mellom to verdener som ikke lenger står mot hverandre.

Barnet: drømmen, den daglige magien i sin reneste form, uten kunstgrep — ingen titler, ingen bankkonto, ingen vitnemål.

Deg: veiledningen, strukturen, visdommen.

Denne kjærligheten har forstått at barnet er veien til stemmen uten frykt.

Mamma, du kan kjenne på nytt. Du kan la jenta i deg leve igjen. Du er trygg.

Og at den voksne er veien til visdommen — den som endelig tillater seg å leve, mens den unngår bombene: hatet, ødeleggelsen.

Alt begynner ved bordet

Denne veien begynner rundt et bord.

Symbolsk. Å spise er livsnødvendig. Du vil være der minst to ganger om dagen.

Et øyeblikk hvor du kan velge å møtes. Eller å unngå hverandre.

Det er nettopp der dette så enkle, og likevel så grunnleggende budskapet formidles, til en sjel i blomstring:

Du er verdt noe for alltid. Betingelsesløst.

Selv om du ikke har gjort noe ekstraordinært i menneskenes øyne.

Det er du som er det ekstraordinære. Du er en uendelig kompleks struktur.

Og det er du som tillot det.