Det er kveld. Middagen står klar, de andre sitter ved bordet. Dette barnet, igjen, henger igjen i gangen, med en bok i hånden, døv for det du allerede har sagt tre ganger.
Du kjenner heten stige i nakken før du engang har forstått hvorfor.
På de andre ville du ha smilt. Du ville sagt «nå spiser vi» en fjerde gang, rolig. På dette barnet strammer stemmen din seg, kjeven din spennes, og noe kommer ut av deg som du ikke hadde bestemt.
Og om kvelden, når alt er stille, skriver du dette spørsmålet inn i telefonen din.
Spørsmålet du ikke tør å si til noen. Hvorfor alltid ham. Hvorfor alltid henne.
Tusenvis av foreldre stiller dette spørsmålet hver kveld. Det gjør deg ikke til en dårlig mor. Det gjør deg til en mor som har lagt merke til noe de fleste helst tier om.
Det finnes tre mulige grunner til at dette sinnet alltid rammer det samme barnet. De kan opptre sammen. Ingen av dem er en mangel ved kjærligheten din.
Første forklaring: speilbarnet
Dette barnet ligner på deg. Ikke i trekkene — i noe som ligger dypere begravd. En treghet du har kjempet for å legge bak deg. En følsomhet du har lært å skjule. En stille motstand du måtte gi slipp på for å overleve din egen barndom.
Når du ser den delen av deg selv hos ham, hos henne, er det ikke barnet som gjør deg sint. Det er det du har forbudt deg selv å være. Du vet det ikke i øyeblikket du roper. Du kjenner det først etterpå, i den svimmelheten av skam som følger — for i bunn og grunn ropte du til deg selv.
Andre forklaring: grensebarnet
Dette barnet tester. Ikke fordi det er «vanskelig». Fordi det har temperamentet som, i en søskenflokk, påtar seg oppgaven med å teste hva som holder. Det presser, det forhandler, det kommer tilbake, det gir seg ikke. De andre gir etter raskere, eller unnviker, eller adlyder.
På dette barnet blir autoriteten din satt på prøve hver dag. Og en autoritet som stadig må forsvares, er en autoritet som slites ut. Det er ikke dette barnet som er for mye i familien din. Det er energireserven din som, hos ham, alltid går tom først.
Tredje forklaring: barnet som kom på et vanskelig tidspunkt i din egen historie
Det finnes barnet man bar under et dødsfall i familien. Barnet som ble født under et brudd. Barnet hvis ankomst falt sammen med et tap av fotfeste, en flytting langt fra alt, et stille sammenbrudd. Barnet du ikke klarte å gi det du ønsket, ikke av mangel på kjærlighet, men fordi du selv ikke hadde noe igjen.
Dette barnet har ikke gjort noe. Du har heller ikke gjort noe. Det var tidspunktet som var hardt. Og uten at noen valgte det, bærer barnet et spor av det, og det gjør du også.
Hva dette ikke betyr
Ingenting av dette betyr at du er glad i dette barnet mindre enn de andre. Ingenting av dette betyr at du er en dårlig mor. Ingenting av dette betyr at du bør kjenne mer skyldfølelse.
Det betyr at sinnet som stiger og alltid rammer det samme barnet, nesten aldri er rettet mot ham. Det passerer gjennom dette barnet fordi det, av grunner som tilhører deg, befinner seg på veien til en eldre følelse.
Denne innsikten løser ikke noe alene. Men den forandrer spørsmålet. Du spør ikke lenger «hvorfor er han sånn?» Du spør «hva i meg finner ingen utvei og kommer ut på ham?»
Det er der arbeidet begynner. Ikke i analysen, i den daglige bevegelsen. I måten du, neste gang, kan omforme belastningen før den finner sitt kjente ansikt.
Du er en mor som har lagt merke til det. Det er allerede mye. De fleste tør ikke.
Du er evig og betingelsesløst verdifull. Det er du som er det ekstraordinære.
UFULLKOMMEN, HEL.
Autres articles du dossier
Articles recommandés
À lire dans le prolongement de cet article.
Glissez ou utilisez les flèches pour parcourir les articles.
Explorer la rubrique : Famille →
Cet article dans d'autres langues
Questions fréquentes
Er det alvorlig at jeg alltid blir sintere på det samme barnet?
Det er ikke alvorlig i moralsk forstand. Det er et signal. Det viser at noe utspiller seg i akkurat den relasjonen som ikke utspiller seg i de andre — ofte en gjenklang av din egen historie, mer enn en mangel hos barnet eller i kjærligheten din.
Kan barnet mitt kjenne at jeg blir sintere på ham?
Ja. Barn kjenner svært fint de skjevhetene i foreldres energi, selv når de aldri blir satt ord på. Det er ingen grunn til å belaste deg selv mer, men en grunn til ikke å la spørsmålet stå ubesvart.
Betyr det at jeg foretrekker de andre?
Nei. Sinne og forskjellsbehandling følger ikke samme logikk. Du kan være dypt glad i et barn og likevel reagere sterkere på ham — fordi nærhet, likhet eller tidspunktet for hans ankomst gjør relasjonen mer ladet.
Bør jeg snakke om det med dette barnet?
Ikke på en måte som ville tvinge ham til å bære din del. Du kan, i et rolig øyeblikk, si til ham at det ikke er hans skyld, uten å forklare de dypere grunnene. Et barn trenger å bli fritatt for byrden, ikke innviet i den.
Hvordan stopper jeg dette sinnet som alltid rammer det samme barnet?
Ikke ved å undertrykke det. Ved å lære å omforme det før det når ham. Det er et arbeid som går gjennom kroppen, gjennom bevegelsen, gjennom det du gjør med belastningen i minuttene før den flommer over — ikke gjennom viljestyrke alene.
Aller plus loin
Découvrez la collection d'ebooks
Six ebooks pour cuisiner avec amour, transmettre, et retrouver le plaisir de la table.