Kjære svært engasjerte, overveldede, naturlig utslitte foreldre. Hvorfor gir du så mye?

Du har hørt det før, med den nedlatende tonen i stemmen til andre voksne.

Du er for sensitiv. Du overdriver. Du gjør en stor sak ut av det. Alt for å høflig fortelle deg at en voksen ikke burde være så sensitiv. At du burde legge barndommen bak deg og bli en ordentlig voksen — en som styrer følelsene sine.

Du har hørt det før: du er for slapp med barna. Hos deg slipper de seg løs, de er ekte, de føler seg trygge. Men for andre er de bare dårlig oppdratt, og du burde stramme grepet.

Du har hørt nær familie si det stille: hos oss er de rolige. De sover som steiner. Med andre ord er det du som er problemet. Noen ganger går de lenger: du må ta tilbake kontrollen. De kommer til å kjøre over deg. De blir bortskjemte.

Hva om det verden kaller din svakhet, i virkeligheten er din ressurs?

Du har ikke gitt slipp på noe de fleste voksne til slutt har låst ned: empatien. Den evnen til å kjenne den andres smerte uten å ta dens plass.

Alle barn i verden har den. De vil hjelpe, plukke opp den falne pennen, komme nærmere et annet barn som gråter. Så ble mange av oss såret, og vi lukket døren for det vi følte for sterkt.

Igjen står da de som velger yrker for å hjelpe. Og deg, de svært engasjerte foreldrene.

Du kjenner det, ikke sant? Når barnet lider og roper. Du kjenner det, ikke sant? Når det gjør motstand, når det vil bli hørt. Du har forvist ordene lune og manipulasjon fra vokabularet ditt så snart det gjelder et barn.

Du bærer ordene svak og ettergivende som slynges i ansiktet ditt. For å straffe et barn som ber om å bli hørt — selv gjennom klossete oppførsel — ville forråde din sjel.

Dette er likevel ikke ettergivenhet. Du lukker ikke øynene for skadelig atferd. Du later ikke som strutsen ved å si det er bare et barn, det er søtt, det har rett til å tråkke på andres tær. Du har forstått det: alle mennesker har rett til respekt, uansett alder, uansett opprinnelse.

Du er ikke alene.

Man har fått deg til å tro at IQ betyr suksess. Dr. Marc Brackett minner om at det er EQ — den emosjonelle kvotienten — som er den sjeldne ressursen hos vellykkede mennesker.

Følelser er for oss det trafikkskilt er for veien. Når man forstår skiltene og kjører riktig, får man førerkort. I voksenverdenen fortsetter man likevel å kjøre uten å bry seg om signalene, ropene og meldingene kroppen sender for å navigere livet.

Du ignorerer dem ikke. Verken hos deg selv eller hos barna dine.

Det er en gave. Det er også en byrde. Ingen har noensinne lært deg å bære begge deler samtidig — og når byrden blir for tung, har det et navn: utbrenthet som forelder.

Bevegelsene finnes — de er ikke her.

Denne artikkelen stiller hvorfor-spørsmålet. Hvorfor trettheten ikke går over med en natts søvn. Hvorfor «for mye» du blir bebreidet for. Den gir ikke bevegelsene.

Bevegelsene som lindrer — de som lar deg holde ut uten å miste deg selv — finnes i Le Recours, heftet forlaget gir bort mot en enkel e-post.

Det er kort. Det er laget for å leses en kveld som er én for mye.

Motta Le Recours gratis→

UFULLKOMMEN, HEL.